"Roseutstillingen"

En TV-producer vil lage en dokumentarserie om døden: dødsøyeblikket, selv overgangen mellom liv og død, skal utover eteren. Bort med angsten, - døden er ikke skremmende, bare naturlig, menneskelig. Tre personer sier seg villige til å delta i dette spill om liv og død: enken etter en språk- forsker, en kvinnelig arbeider ved et rose- gartneri, en populær men middelmådig skribent. Samtalene med dem gir et godt inntrykk av dagens ungarske samfunn, men det «dokumentære» innslaget er det minst viktige i denne bistre kortromanen. Det skjer nemlig noe med de tre rolleinnehaverne; de blir ofre for producerens kunstneriske ideer - i en produksjon hvor autensiteten skulle være selve poenget, forvandles aktørenes adferd til roller, identiske med dem de har spilt hele sitt liv.